GJENNOMBRUDDET - BLE A-KLUBB

I 1921 kom det sportslige gjennombruddet. Klubben hadde dokumentert sin spilleglede i den grad at kampene samlet to–tre ganger så mange folk som A-klubbene. Vålerenga vant kvalifiseringskampen, men ikke uten mye dramatikk.

I samarbeid med VIF HISTORIE har vi gleden av å presentere:

25. september gikk kvalifiseringskampen mot Kristiania Ballklubb (KB). VIF seiret etter scoring av Rolf Dahl, men KB protesterte fordi dommeren hadde nektet KB å sette inn en ny spiller. Protesten ble tatt til følge, og dermed ble det omkamp.

Nesten 5000 hadde tatt veien til Dæhlenga 16. oktober for å se laget banke KB 3–1. VIF gikk opp og tok ledelsen 2–1 da kvarteret gjensto, og da Thormod Ingvaldsen scoret to minutter før slutt, var saken klar. Klubben var nå blitt en A-klubb og hadde dermed nådd sin første milepel.

Her forteller en av spillerne, Hjalmar Hoftvedt (Olsen) hvordan de måtte rømme fra militæret for å redde Vålerengas ære

Da Hjallen rømmer fra militæret
Da Hjallen rømmer fra militæret

Vi skal tilbake til 1921, et år som de fleste av oss eldre VIF-medlemmer aldri kommer til å glemme. Det endte iallfall med at vi gjorde oss klare for kvalifiseringskamp mot dårligste A-klubb, Kristiania Ballklubb. Kampen skulle spilles 25. september.

På Trandum var det samme år en del rekrutter fra VIF, deriblant Otto Grønby og jeg. Vi skulle også få lov til å spille kvalifiseringskamp. Vi hadde jo vært med hele sommeren, og da ble vi som regel ikke satt ut om høsten, for det var jo ikke så godt med spillere da som nå, ser dere. Ja, vi skulle altså hjem til denne kampen førstkommende søndag, men det skulle vise seg ikke å bli noen lett sak.

Allerede mandagen etter skulle vi dimittere, og derfor ble all permisjon nektet. Klubben sendte først et par mann opp til konferanse, så sendte kretsstyret et par. Men uten positive resultater.

Lørdag ettermiddag gikk Grønby og jeg til offisersmessen, hvor vi traff kapteinen. Otto hadde først audiens og så jeg, men det hjalp ikke: vi skulle værsågod å holde oss innenfor det militære område den dagen, eller så skulle vi få tilbringe den neste dagen i kakebua. Vi dro likesågodt til majoren. Han spurte oss allerede på avstand hva det gjaldt. Men da han hørte at  spørsmålet gjaldt permisjon, var svaret bestemt ”nei”, og så var vi ferdig med han.

Hva skulle vi nå gjøre? Det kom rikstelefon til Otto og da ble  det  fart i oss begge, for vi visste hva det gjaldt. Telefonen var fra Thorolf Svendsen, Waldemar Arnesen og mange flere, ja så godt som hele hjørnet, ble det sagt. De ringte fra Ingvaldsen, klokken var cirka ni om kvelden.

”Hvordan går det?”

”Helt umulig,” svarer Grønby og forklarer grunnen. ”Hva skal vi gjøre?”

”Dere får stikke av, karer!”

”Er‚u gær´n da, gett!”

Etter en kort rådslagning nede på Vålerenga, bestemmer de seg endelig for å spørre etter Hjallen.

”Hallo – får vi snakke me´ Hjallen?”

”Jo,” svarer  Otto og rekker meg mikrofonen. En stund ser jeg litt tankefullt utover den øde og stille leiren. Tilsynelatende virker jeg opprørt og kanskje litt redd for at det skulle være noen små ører i nærheten. Da det fremdeles hviler en velsignet ro over området, våger jeg  å si noe.

”Hallo, god kveld, er´e dere?”

”Ja, dere får jammen stikke av, gutter! Ordene til Skriver´n – Thorolf Svendsen – var ikke til å misforstå.

Annonse:

”Jaja, det skal bli gjort.”

”Hør her, vi kommer med bil i morra tidlig og henter dere ved veikrysset, der hvor melkespanna står.”

”Ja vel.”

” Står’n Otto ved si´a av deg? Får vi snakke me´n?”

Fotballkomiteen måtte forvisse seg om at vi to var enige med hensyn til det forestående eventyret. Da Otto svarer bekreftende, faller det en viss trygghet over fotballkomiteen.

”Ja, dere kommer med bil da!” spør Otto.

”Ja, i morra tidlig klokka seks.”

”All right.”

”God natt begge to”

”God natt.”

Vi sov svært lite den natten og var tidlig oppe. Kompaniene skulle ha mønstring, og deretter skulle vi til Hvemshøgda, der det skulle arrangeres forskjellige idrettsleker, blant annet en fotballkamp med Otto og meg. Derfor satte vi kurs mot melkespannene i god tid før mønstringen. Da vi kom til det avtalte møtestedet, la vi oss på forbrytersk vis ned i veigrøften for å skjule oss mest mulig. Vi ventet i spenning og ikke så lite nervøse på unnsetningsekspedisjonen.

Da Hjallen redder VIFs ære i 1921
Da Hjallen redder VIFs ære i 1921

”Jeg lurer på hvordan dette går, jeg?” sa Otto hviskende til meg. ”Ja, si det, men bare vi vinner så er det det samme…”

”Er´e ikke en bil som kommer – jeg synes jeg hører dur, jo visst, det er sikkert komiteen.”

”Pass deg, gett, vi må ikke væra uforsiktige nå, det er livsfarlig. For det er ikke sikkert at det er bybil.”

Bilen stopper akkurat der vi ligger, og med et par tigersprang var vi framme ved bilen, bildørene var slått helt opp for oss, og der sitter Thorbjørn Johnsrud, Skriver´n og Waldemar Arnesen. Vi får låne frakker utenpå  leirantrekket.

Så  bar det av sted til byen og begivenheten. På ”Sota” ble vi møtt med voldsom begeistring og jubel fra en stor menneskemengde. Ja, nedover hele Strømsveien og i de tilstøtende sidegater, var det svart av folk, som forventningsfullt hadde håpet vi kom. Det kan vi kalle interesse, det!

Oppmann Johnsrud med flere skulle kjøre oss til Frogner, der slaget skulle stå.

Tribunene var fylt med tusener av fotballbegeistrede mennesker. Ekstra trikker var satt opp, og de gikk fullastede direkte til Majorstua. Da blåsa lød, ble lagkapteinene kalt sammen av dommeren, Hans Ravn Bredal.

”God dag, Olsen” sa han.

”God dag” sa jeg.

”Har dere fått permisjon likevel?”

”Ja, vi har da det.”

Det var ikke fritt for at det kvakk i dommeren da jeg uttalte disse ordene, for han var nemlig en av de karene som kretsstyret hadde sendt oppover for å be om permisjon for oss.

”Krone eller mynt?”

”Værsgo´, Johnsen” sa jeg til KBs kaptein. Jeg tapte som vanlig målvalget. Det var det første Otto spurte om, for i alle kampene hvor jeg tapte målvalget, vant vi som regel oppgjørene.

Spillet begynte, og alle fulgte levende med, de aktive på banen og de passive på tribunen, helt til vår gode forward-spiller Rolf Dahl satte kronen på verket og gjorde VIF til A-klubb med sin scoring og sluttresultatet 1–0.

Da vi kom til Trandum igjen om kvelden, etter å ha lurt oss inn på samme måten som vi stakk fra ekserserplassen, møtte jeg Amund Lie som spilte på  Gjøa

”Åssen gikk det, Hjallen?” sa han.

Jeg lot som jeg var dum og ikke skjønte hva han mente.

”Nei, ikke tull nå a’ Hjallen,” sa han, ”du har jo vært inne og spilt kvalikken!”

Da resultatet ble kjent, ble det jubel i brakka, naturligvis, men vi skulle få en kald dusj som sa seks.

Mandag reiste Jegerkorpset innover til byen for å dimitteres, og da vi marsjerte fra Østbanen til Festningen, dukket Thorolf Svendsen opp ved siden av meg.

”Har’u hørt det – KB har protestert, det blir omkamp!”

Om’ Thoralf hadde sagt at mora mi var død, ville dette neppe hatt større virkning. Nei, det var det verste! Og det tyngste slag jeg hadde hatt i min fotballkarriere. Geværet og pakningen føltes med ett som bly, og det var bare med den største selvovervinnelse jeg klarte å komme meg frem til Festningsplassen. Det gjorde ikke tingene bedre da vi kom fram til Festningsplassen, der noen hadde fått tak i ”Sportsmanden”. Der sto det i en lederartikkel at det måtte være dårlig samarbeid mellom militæret og idretten når man kunne nekte to av VIFs spillere permisjon til en så viktig kamp som kvalliken.

Kapteinen og sersjanten vår var blant dem som leste artikkelen – og Otto og jeg ventet oss derfor kakebu. Heldigvis slapp vi den – og søndagen etter rettet det hele seg da vi banket KB 3–1 og rykket opp i A-klassen.

Pokalen som gutta fikk av VIF for opprykket.
Pokalen som gutta fikk av VIF for opprykket.

I 2013 fremførte Akerselva kultur- og teaterlag sekvensen fra militæret. Se foto ovenfor.

Utdrag fra boka Fra Sotahjørnet til Bohemen  Gjerdalen/Teigøy. Orion Forlag 2003.)   

Annonse fra Eliteserien: