Mye er sagt om de siste tiders resultater, og jeg både forstår og aksepterer frustrasjonen. Jeg vil til og med påstå at det er et sunnhetstegn at det vises følelser om dagen. Det betyr at Vål’enga fortsatt er betydelige. Min aller største frykt er likegyldigheten! Den skal aldri få fotfeste hos oss. Her skal det bety noe å vinne kamper, og det skal bety noe å tape kamper, og vi har heldigvis åtte muligheter igjen til å vise hva Vål’enga betyr for oss! Den første muligheten kommer allerede nå på søndag mot Ranheim.

Trolig er det lite som kan gjøres eller sies for at portene på Valle blir løpt ned til helgen, men jeg vil likevel dele noen ord om hvorfor vi aldri gir opp! Det handler om forskjellen nettopp du kan utgjøre!

Jeg opplevde faktisk et aldri så lite høydepunkt under forrige kamp mot Viking, i den grad det fantes noen høydepunkter. Umiddelbart etter at bortelaget går opp i 2-0-ledelse stemmer helle Supportertribunen i «VÅLERENGA» *klapp klapp klapp klapp klapp*, så det smeller i betongen! Et tydelig tegn på at supporterne ikke hadde til hensikt å gi opp!

Men det var responsen fra benken som gledet meg mest! Jeg så Adam Larsen Kwarasey spratt opp fra setet sitt og applauderte tilbake. Jeg så hvilken boost og energi han fikk av støtten som ble vist når det var på sitt mørkeste. Dessverre var det ikke nok til å kunne endre kampbildet, men det var en direkte respons på hva det betyr med god støtte!

Den gang da

Vi har opplevd flere ganger at det å vise støtte i motgang kan utgjøre forskjell på banen! En av de beste opplevelsene hadde jeg, ikke overaskende nok, under gullsesongen i 2005. Mange vil nok ukontroversielt hevde at seriegullet ble innkassert i siste serierunde mot Odd på Falkum, og det er vanskelig å være uenig. Derimot var det en annen kamp som var utslagsgivende for min del. Det var under møtet med Bodø/Glimt hjemme på Ullevaal i den 19. serierunden jeg opplevde «vendepunktet». VPN.no skrev følgende om kampen:

«Hvor lang tid skal det egentlig ta før Vålerenga våkner i kamper mot antatt svakere motstandere? I kampen mot Glimt tok det halvannen omgang, og man lå da under 1-0. Hadde Glimt vært bedre ville nok det også blitt sluttresultatet, men en fandenivoldsk innstilling mot slutten berget poengene for Vålerenga i en regelrett sprø kamp.»

Saken fortsetter under bildet.

Hvor kom den fandenivoldskheten fra? Jeg vil påstå at stemningen på tribunen i første omgang var akkurat like laber som innsatsen på banen, men det virket som at man ble kollektivt enige om å ta seg i nakkeskinnet og bli litt «kontrollert sinnssyke», som en annen kjenning ville kalt det! Tribunene våknet til livet og det samme gjorde laget. Da analtoget gikk mot slutten av kampen hadde vi snudd 0-1 til 3-1. Det var langt i fra den mest besøkte kampen det året, 8.864 tilskuere mot et snitt på 15.658. Med andre ord trenger man ikke være mange for å utgjøre en forskjell.

La oss stå sammen

Førstkommende søndag etterlyser jeg samme fandenivoldskheten både på banen og tribunen! Jeg vet at det er tungt, og at det koster ekstra krefter å stå i det når det er på sitt verste, men følelsen av å kunne snu en negativ trend sammen er den nest beste følelsen, kun slått av å løfte bøtter sammen.

Som nevnt innledningsvis har jeg full forståelse og aksept for at det er vondt om dagen. Det eneste jeg ikke kan akseptere er å gi opp! Det er aldri et alternativ! La oss stå i det sammen, og vise alle som prøver å slå oss at de må bryte gjennom en vegg av den gode supportermentalitet i forsøket. Den mentalitet vi er kjent for å ha når det butter imot! 

Kan’ke stoppe oss vi er Vål’enga-supporters!

Matijas Loeb

Supporterkoordinator Vålerenga Fotball Elite.

[email protected]