Man blir liksom ikke mer Vålerenga enn Ivan Näsberg. 23-åringen har tilbragt nesten hele livet på Vålerenga. Han ble døpt i Vålerenga Kirke, gikk på Vålerenga Skole og har spilt hele sin karriere i Vålerenga – med et lite unntak da han var på lån i svenske Varborgs BoIS i 2016. Som både spiller og supporter er det spesielt tungt når klubben ikke presterer slik både han og alle rundt forventer.

– Det svir. Først og fremst er jeg profesjonell og det å tape er noe av det verste jeg vet. Så svir det ekstra siden Vålerenga er livet mitt. Jeg har vært her i 23 år nå og løpt rundt i gatene her og spilt fotball overalt på Vålerenga. Så å si alle kompisene mine er fra Vålerenga så det er jævlig vondt for å si det enkelt.

Hevet hode

Vi møter Ivan etter torsdagens trening i kontorene i femte etasje på Intility Arena. Der administrasjonen nettopp sikra klubben en ny avtale med OBOS som Engaland-partner og der man forbereder seg til søndagens kamp mot Ranheim. Kristoffer Klaesson er innom for å få gode råd om sparing, mens materialforvalter Egil sitter på kontoret ved siden av for å bestille neste års reiseantrekk for A-lagsgutta. Ivan strekker ut hånda og hilser på alle han møter i korridoren med hevet hode, men at situasjonen klubben er inne i preger unggutten er tydelig.

– Det er en tung situasjon vi er i nå. Det gikk bra før sommeren og etter sommeren har det gått rett i dass. Det gjør noe med hele atmosfæren i garderoben, i klubben og alt rundt. Spesielt når vi forventer selv å gjøre det bedre enn hva vi har gjort til nå, og i hvert fall når vi jobber så hardt som vi gjør uten å få uttelling, er det jævlig frustrerende.

Kun fotball

Da han vokste opp var det kun fotball som gjaldt. I timevis hver eneste dag på alle steder der man kunne sparke en ball uten å få vaktmesteren etter seg. Det var fotball, fotball og fotball.

– Jeg vokste opp på Smålensgata og Vålerenggata. Jeg spilte mye på Jordalbanen og mye på Vålerenga Skole så klart. Midt i der Engaland ligger nå var det skog og midt inni der lå det en bitteliten grusbane hvor jeg spilte ganske mye. Den var litt gjemt så da kunne jeg øve på mine ting uten at folk kunne se meg, og det var litt kult. Det gjør det litt ekstra viktig for meg å gjøre det bra. Å gjøre det bra for folka som vokste opp der. De støtter meg og er stolte av meg hele veien så jeg vil gjerne gi noe tilbake til dem.

Høydepunktet

Saken fortsetter under bildet.

På spørsmål om hans første minne som supporter trekker han på smilebåndet.

– Jeg husker ikke hvilken kamp det var, men jeg var ganske liten. Det var en kamp på Ullevaal, og jeg mener å huske at jeg synes det var litt kjedelig. Jeg var av typen som likte å se på fotball, men jeg ville heller spille fotball så da jeg så matchen klødde det litt i beina. Da ville jeg heller spille enn å se på, humrer han, men forteller også om høydepunktet sitt som Vålerenga-supporter.

– Men så husker jeg at jeg var på cupfinalen i 2008 og det er noe av det morsomste jeg har vært borti på fotballkamp. Jeg husker jeg satt ved siden av en helt fremmed kar som jeg ikke ante hvem var. På ett av målene bare reiste vi oss opp og klemte hverandre i ren glede. Det er noe jeg husker godt den dag i dag. Det er desidert mitt høydepunkt som Vålerenga-supporter.

Da var Ivan 12 år. På banen herja Mohammed «Moa» Abdellaoue og Daniel Fredheim Holm med to mål hver i 4-1-seieren over Stabæk. Noen år senere skulle han spille med heltene fra tida som supporter.

– Det var utrolig kult å spille med de to. Jeg har vært så heldig å spille med flere spillere som jeg hadde sett opp til. Spillere som Christian Grindheim og Morten Berre. Jeg kan ikke beskrive hvor kult det har vært.

Saken fortsetter under bildet.

Betryggende

Om det var lett å nevne høydepunktet i Vålerenga er bunnpunktet nesten like lett for Ivan å plukke ut. Han beskriver situasjonen Vålerenga er inne i nå som den tyngste han har vært med på. Da dommeren blåste av kampen mot Viking i helga, knakk unggutten sammen foran Supportertribunen. Det fikk supporterne bak målet med seg.

– Jeg var ekstremt skuffa etter matchen. Jeg husker jeg satte meg ned på huk. Supporterne så at jeg kanskje hadde det litt tungt så de begynte å synge sangen min. Det varmer hjertet mitt selvfølgelig og da vet jeg at uansett hvordan det går så har dem ryggen vår. Og det er jævlig betryggende og deilig å ha.

Skal være støy

Saken fortsetter under bildet.

Det er lenge sida Ivan leste hva mediene skriver om kampen og hva som blir sagt i sosiale medier. Det førte aldri noe godt med seg, forteller han. Det er menneskelig å legge merke til den ene negative kommentaren i stedet for å fokusere på alle de positive. Når det da er flere negative saker om klubben i hans hjerte er det enda enklere å la være å se hva som blir sagt. Likevel har han vært i Vålerenga såpass lenge at støy er noe som hører med i klubben.

– Det skal selvfølgelig være litt støy rundt Vålerenga. Vi er tross alt Vålerenga som skal være en klubb som kjemper oppi der og er en storklubb. Vi skal være en klubb vi elsker, men som ingen andre liker. Man må ikke la seg påvirke for mye av den støyen rundt. Det blir ingen positiv effekt av det.

Kontrakten til Ivan Näsberg går ut sommeren 2022. Som unge fotballspillere flest har han en drøm om å komme seg ut til en bedre liga, og gjerne en av Europas topp fem-ligaer. Men han har én målsetning før det eventuelt måtte skje:

– Jeg har jo en drøm om å vinne noe med Vålerenga før jeg drar noen som helst sted.

– Neste år kanskje?

– Neste år!

Toppbilde: Ivan Nasberg etter bortekampen mot Bodø/Glimt. Foto: NTB Scanpix.