Minner fra den magiske 97-sesongen
MITT VÅLERENGA – VIF11: - Jeg pleier, uten unntak, aldri å engasjere meg i saker som dette, men etter å ha tenkt meg om fant jeg ut at dette jo i grunn var en ypperlig anledning til litt mimring, skriver Asbjørn Hansen i sitt bidrag som tar for seg den magiske 97-sesongen og nesten-gullet i 2004.
Mitt forhold til Enga starta en gang rundt midten av 90-tallet. Noen eldre guttær leide mini-buss og kjørte fra Horten inn til de alle fleste av Engas kamper. De første virkelig gode minnene kommer fra 97-sesongen. I 1. divisjon (!). Vi hadde spellere som Store, Juro, Håvard, Dag og Kaasera, og så kom jammen meg Lille-John i løpet av sesongen også (jeg kunne egentlig ramset opp hele laget her, men nøyer meg med å ta noen få utvalgte). Med på kjøpet av Lille-John fikk vi også hans far, som virkelig var en skikkelig fargeklatt inne på indre bane etter kampene.
97-sesongen begynte litt famlende, vi skulle jo ”vinne med 10 mål i hver kamp!”. Etter hvert tok det seg skikkelig opp, spesielt i leikegrinda på Bislett! Høydepunktene kom på rekke og rad, og den virkelige storkampen i en lang rekke av seire kom mot Brann i Cupen på et fullsatt Bislett. Vi feide over Brann, i det som var Tore André Flo sin siste kamp som Judas for Brannfansen :), og ga oss ikke før det sto 3-0. Makan til stemning må du nesten til Anfield i en CL-sluttspillskamp for å finne! Noen dager senere banka vi Moss i en tidlig seriefinale 7-1, og var i realiteten klare for toppserien igjen. Over 12 000 på en 1. divisjonskamp på Bislett kommer nok aldri til å skje igjen¿
Resten av sesongen gikk mer eller mindre på skinner, og ble til slutt kronet med opprykk og cupgull! Jeg tror ingen av de som opplevde ti blå på Ullevaal den søndagen i oktober noen sinne kommer til å glemme avslutningen til Bjørn Arild, og Kaaseras ”fantastiske” feiring av diverse goaler. Magisk overkjøring av Godset, i en magisk sesong. En sesong som etter hvert bare fortsatte og fortsatte, helt til vi hadde blitt kåret av Chelsea til det tiårets beste bortesupportere (!) ...
Høydepunktene har egentlig kommet på rekke og rad etter dette (selv om vi nok dessverre har måttet tåle noen nedturer også, men de er selvfølgelig for lengst glemt¿), men den kanskje beste opplevelsen var den som tilsutt totalt sett endte med at vi hadde scoret ett j¿. mål for lite i løpet av en hel sesong. Jeg snakker selvfølgelig om hjemmekampen i siste serierunde 2004 mot Stabæk. Et fullsatt Ullevaal var klare for fest, og hvilken fest og for et nervedrama det ble! Vi spilte en av våre beste kamper det året og feide over bønda fra vest. Det bølget hele tiden frem og tilbake hvem som hadde seriegullet i lomma. Vi var avhengig av hjelp fra Lyn (av alle), men var fast bestemt på å gjøre jobben selv. Noe vi gjorde til gangs. At Morten ikke setter den i kassa på slutten er sånt som skjer, det var ikke der gullet røyk. Vi spilte fantastisk fotball i totredjedeler av 2004-sesongen, og siste hjemmekamp ble intet unntak. Jeg har vært på mange kamper med sykt trøkk, men denne tar toppen av pallen. Sykt moro!
Så får det heller være at vi ikke vant gullet det året, for vi visste jo alle hva som skulle komme ¿
PS! Jeg var selvfølgelig i Skien og gråt noen liter med mandige tårer, jeg feiret på Rådhusplassen (selv om de ikke ventet på at supporterne skulle få kommet seg hjem fra Skien før de satte i gang), men som en enkelt opplevelse var kampen i 2004 den som sitter best. Som en totalopplevelse er det selvfølgelig uten tvil dagen i 2005, som endte på Rådhusplassen, som sitter aller best ¿
Det var mitt Vålenga, oppsummert på 10 minutter. Jeg har helt sikkert glemt maaaaaaaaasse, men det er ofte det første man skriver som blir det beste!
Asbjørn Hansen
13.05.08 11:54
